Det er få timer til ferja går, så grytidlig på fly, så på nattbuss og ferje til Molde....grytidlig om halvannet døgn. Vi er så fornøyde med den responsen vi fikk , ikke i kvantitet, men først og fremst i møter med mennesker. Jeg måtte ta en siste tur til gummitreet. Takk, Pål ! 6 nære uker, i nye roller pluss de gamle. Vi holder hverandre levende!
Takk til dere som har delt opplevelser med oss, og gode tilbakemeldinger. Verden er stadig vakker!
0 Comments
Little Island festival, for 3. gang.20.-23. aug 2021. 30 kunstnere, 60 verk ( noen har flere videoer og kortfilmer).De fleste medvirkende er greske, i tillegg er disse landa repersentert: Italia, Storbritannia, USA, Frankrike, Tyskland, Japan, Israel og...Norge. Festivalen foregår kl 20-24, uvant med mørket som kommer ca 20.30. Men grekerne er vant med det, for å unngå varmen . Ungene springer rundt som propeller..., også program for barn. Vårt prosjekt står på en sentral plass, og vi må være tilstede det meste av tida. Til vår store glede har vi hele tida hatt med oss Maria, en gresk ungdom som er "frivillig", studerer kultur og kommunikasjon. Endelig en tolk!
Blir så glad når jeg ser unge sin interesse, denne gutten bor på øya. Vi traff også en annen unggutt herfra som hadde vært på mange av stedene, veldig interessant å prate med. Kanadisk mor, kanskje derfor mer bevisst på kulturarven? Takket være vår greske tolk vet vi mer om øya nå, og vi har vel også fått høre ting som det kan stilles nye spørsmål ved. Jeg er har ventet på bilder fra festivalens fotografer, derfor har jeg ikke mye å vise av andre kunstprosjekt, bare litt! Vi står på vår plass, og har bare fått korte smakebiter av andre sitt. Det sammen gjelder å møte andre kunstnere. Vi har truffet noen, det er kanskje 15 her.
"Hummer og kanari",- antakelig et uttrykk som ikke utelukkende gir positive assosiajoner. Så la meg heller si som i forrige innlegg: Det skjeve, slitte, reparerte kan utstråle en skjønnhet somi viser det slitesterke vakre. Renovasjon har blitt bedre på de årene vi har vært her, men stort forbedringspotential. Vi må bøye oss for å komme inn kapelldøra. Jeg tenker at det kan stå som et bilde på det vi tar med oss inn: respekt for eldgammel kultur, for tvil og tro, en søken, for trøst og hvile, å møte andre. Og så godt med en skygge, mer enn god nok grunn for et besøk her. (legge seg ned på steingulvet og lage "svetteavtrykk "er vi godt kjent med.....) Tema for Little Island Festival i år er "Living Enviroment"/ Levende miljø. Vi ble antatt med oppgave (5 å velge mellom) "Virtuell virkelighet". Det virtuelle ( digital formidling av en virkelighet )kan jeg fortelle mer om når festivalen er igang. Vi er avhengig av et publikum for at det skal bli slik vi har planlagt! Det som bl a kjennetegner samtidskunst, er at det ofte er viktig, kanskje nødvendig, å ha informasjon, kunnskap som bakgrunn for å gå inn i verket , og få en opplevelse, bli berørt. Nettopp selv å delta, la seg engasjere, er nødvendig for at man kan tørre å bruke begrepet samtidskunst. Det er prosess, mer en produkt (det tradisjonelle kunstsynet ) som er hovedsaken. Publikums medvirkning vektlegges,. Dette er bakgrunnen for at jeg på meget kort vis forklarer litt , forhåpentligvis viktig for noen av dere, selv om det blir så kort at det kan skape nye spørsmål! Faren er å forklare ting i hjel........ Litt om tankegodset bak vårt prosjekt: Vi valgte altså å få fram nye perspektiver på en gammel arv: kapellene , og stiene dit. Jeg har tatt med arket der vi startet med stikkord hva som fallt oss inn: natur, menneske, humanisme, sameksistens, kollektivt minne, identitet, tradisjon, myter, tro.... Og det bygde på seg. Vi samlet det etter hvert i tre avsnitt: Fortid, nåtid, framtid. Hva har vi på hjerte, og hvorfor? Stillheten må oppsøkes, reddes, erfares! Vi vil invitere inn i en stillhet som finnes når vi forlater bilveiene, tavernaene, badestrendene. Vi vil invitere til en stillhet som åpner for en innvendig ro. Kroppens kraft, og tempo Vi tror at det er en sammenheng mellom å bevege seg, og å bli beveget. Å bruke tid på å nå et mål er naturlig.Stiene her har blitt brukt i uminnelige tider. Man gikk i sitt eget tempo og brukte kroppen etter kreftene. Dyrking av kroppen ( vestlig mote) er noe annet enn å bruke kroppen i et naturlig miljø . At noe tar lang tid, er ikke "på mote". Det passer ikke forbrukerkulturen. Vi tror at langsomheten og veien er verdier i seg selv. For hva skjer i oss når vi går og glemmer tida? Hva vi opplever innendør, er ganske individuelt, og slik skal det være.Jeg er protestantisk troende, Pål er ikke medlem av noe kirkesamfunn. Prosjektet vårt fremhever primært en kulturell arv. Hvert kapell er et undringens og hvilens rom. Alle har spor av mennesker før oss. Vi deltar med sansene , og kan være tilstede som sant menneske, alle. Det er lett å føle at vi er del av et større fellesskap. I det siste har jeg lest i boka "Liturgi", om kunstneren Anne Biringvad sin kunst og kunstsyn. Her støter jeg på begrepet "Wabi Sabi" (fra budhistisk lære). I WS ser man skjønnheten i det uperfekte: "Sabi er det som er avblomstret, står litt skjevt eller luter. For å formulere det litt mer positivt er Sabi skjønnheten som kommer med alderen, det forgjengelige vises i at objektet har fått patina eller er reparert." Nå ja, mange med meg kjenner sikkert umiddelbart hva dette handler om, vi samler på ting med patina.....Men det slår meg at dette synet må fremmes, og verdiene det representerer må vi sloss for ! Forbrukerkulturen prioriterer ikke å reparere . Og det perfekte blir dyrket. Vi vil gå motstrøms med vårt prosjekt og si: Ta vare på en gammel arv ! Både kapellene og stiene trenger å bli oppskattet, for framtidas skyld! Fysisk vedlikehold er nødvendig. Hvordan øya utbygges, er avgjørende om gamle veier og stier blir tatt vare på. Det er krefter i sving som vil ha vindturbiner her. Hva skjer da med kulturell arv og økosystemet ? Vi tror at det kan komme en tid da gammel arv er blitt ugjenkallelig lagt i ruiner, hva vil nye generasjoner si? Innvendig er det ofte en blanding av "Hummer og kanari". Folks smak og midler er også spor som spør om respekt, for i kapellene er for folket . Presten må også bøye seg for å komme inn døra. Sabiskjønnheten lever side om side med voksduk, plastposer og tomme flasker. Jeg har måttet øve meg i å se at det er spor av levd liv , bruksrom der tilbedelsen, Gudsdyrkelsen lever i samme rom som praktiske innretninger og personlige bidrag. Kanskje noe å lære om å være tilstede som helt og uperfekt menneske.
For den som drømmer om en grønn øy i august, er det ikke lurt å reise til Sikinos. Det er tørt! Dermed ikke så idyllisk som det kan se ut på bilder! Men her viser jeg det som er like sant: det vokser og gror også! Og det er den måneden i året da det er mest liv og røre her. Grekerene har funnet Sikinos som et sted å søke til for å finne fred og ro. Kontrasten til mange øyer som har hatt turisme mye lengre enn her, er stor. "Fred og ro", vel alt er relativt...... Vi har ikke vært her lenge i august tidligere. Men våre svenske bekjente, som har hus her og bodd vært her mange somre, sier at besøkende i august øker stadig! Tradisjon å hilse adjø til de reisende: å hoppe i vannet! En veldig strøm etter ferja.
Den største kulturarven på øya er Episkopi (Her jobber Hara og flere, restaurering over mange år) et tempel fra 300-tallet e. Kr.. Bygd som et romersk gravmonument ,som seinere ble tempelet til Apollo. I det 5. århundre omgjort til kristen kirke. Vi ble invitert inn til et sveitsisk par som har hatt et lite hus her i rundt 40 år. De kunne bekrefte at prosjektet vårt, -med hensikt å å bevisstgjøre øyas befolkning på kulturaven knyttet til kapellene, absolutt er aktuelt. Vi ble tipset om en bok skrevet av en greker, Petros K. Fronitas, vokst opp på øya "Sikinos-a story". Til salgs på supermarkedet!
Nøkkel står i døra, eller ligger under en stein. Det sies å være 60-70 kapell på øya, det kommer vel an på om man regner med ruiner. Vi har ikke greid å finne alle, Pål har vært i over 50, jeg 47. Denne sommeren har vi møtt kun 2 mennesker på fottur, sveitsere, men ikke i noen sammenheng med ekteparet jeg nevnte. Vi har hørt om en danske som skal ha besøkt "alle", og Hara har besøkt de aller fleste(På en gunstigere årstid. Mars, april skal være fantastisk, grønt og frodig, masse blomster)
Denne turen med dere på kapellbesøk er vanskelig , og jeg føler meg på gyngende grunn. Det er så mye kunnskap jeg mangler! Men så var det heller ikke kunnskap som var drivkrafta da vi for 8 turer og 26 år siden la ut på vår første famlende tur. Vi ville bare oppleve! Kunstprosjektet er heller ikke et kunnskapsprosjekt. "Mysteriet kunstprosjekt" kan jeg forklare mer om i seinere innlegg , vi jobber med innspurten... La meg bare nevne noen stikkord: du kan jo tenke stillhet, tid, respekt, bevegelse. Kropp og sjel. Vi var forberedt på flere flyttinger av ulike grunner. Spennende å komme inn i nye rom, ja ,et lite sukkerbithus for oss selv, 2 etasje. Er det en skatt her? Ja, for en som meg som elsker håndarbeid du ser er hjemmelaget. Bli med hjem å se på gardinene våre! Og bildene i kjølvannet....
Huset vårt er murt sammen mer andre hus på 3 kanter, 4. side en gangvei. Det ligger i klynga du ser med supermarkedet, butikken som har det meste...... (under) Roen er over oss. Vi hører om branner i Hellas, vi er selvsagt heldige som ikke merker noe til det, likedan er det antakelig likt med Norge å leve med kovid her. Har ikke hørt om smitte på vår lille øy. Jeg har vært tilbake her flere ganger. Dette treet, altså! Sikkert mange som har sett det i sydligere strøk. Kanskje har jeg det også , men Å SE er ikke èn ting! Denne gangen ble jeg betatt, innhenta av noe som grep meg .... Ikke fargesprakende, men nyanser, valører, lys. former, mellomrom, linjer... Jeg må google litt igjen: "Gummiplante:her blir den kallt Gummifiken. treet kan bli opptil 30-40 m høyt, i sjeldne tilfeller opp til 60.... |
Tenkte at det blir fantastisk når alle knoppene springer ut! Treffer eieren seinere, han får forklart meg at knoppene slår ut i blomst én dag. De er store som ei hand, og denne til venstre er utsprunget. Og så er det fiknene, som i disse dager begynner å skifte farge. Veldig vanlig syn, vi fikk en å smake på, gode om ikke de er fullmodne. Likeså druene.... |
Klikk her for å redigere.
Til tross for at det er så tørt nå sommerstid, det gror! Ganske høy luftfuktighet, fukten i lufta blir kondensert på steinene om natta, sier Pål. Jeg kjøper den, noe må det være!
Jeg er glad i det uttrykket:"Late blooming".
Det har ingenting med Hellas spesielt å gjøre. I dag vil jeg invitere til bilder tatt siste uka, bare fordi jeg har lyst til å dele!
Det har ingenting med Hellas spesielt å gjøre. I dag vil jeg invitere til bilder tatt siste uka, bare fordi jeg har lyst til å dele!
"Bougaininvillea er en tropisk plantslekt i nellikordenen i mirakelblomstframilien", sier Google. Så jeg er litt gresk.... Vi har sett den i all sin prakt mange av oss. Her på Sikonos har jeg sett den enda mer praktfull tidligere på sommeren, den kraftigste blomstringen er på hell.
Jeg fyllte 67 på vei hit. Ved frokosten kunne jeg slå fast at nå er jeg vel ordentlig pensjonist fordi jeg fra i dag begynner å få alderspensjon....? Som billedkunstner har jeg det viktigste igjen, tenker jeg. Jeg håper alltid at mitt neste bilde blir det beste, derfor er det en ustanselig driv framover. Selv om tempoet kan variere....
Ikke desto mindre, jeg synes det er verdifullt å se meg selv og dem rundt meg i et større perspektiv noen ganger. (Det er ganske nærliggende når jeg daglig ser nesten nakne kropper i alle aldere i sjøkanten . Å lære seg å se det vakre i en kropp som har levd lenge, er sannelig en øvelse i den kulturen vi er oppdratt i. )
Ikke desto mindre, jeg synes det er verdifullt å se meg selv og dem rundt meg i et større perspektiv noen ganger. (Det er ganske nærliggende når jeg daglig ser nesten nakne kropper i alle aldere i sjøkanten . Å lære seg å se det vakre i en kropp som har levd lenge, er sannelig en øvelse i den kulturen vi er oppdratt i. )
Da jeg gikk forbi denne bougevilla-greinen på en søppelhaug, ble jeg betatt.
Det er noe igjen når den første blomstring er over.
Jeg skulle ønske jeg hadde snakka enda mer med foreldrene mine mens de ennå levde. Deres visdom, livserfaring... Alle gamle mennesker har noe som er unikt og verdt å undres over! Og det finnes en skjønnhet i det slitte, det visne, det som er fullmodent og vel så det. Når livet selv har forsynt seg, så og si... En kjerne av noe som ikke er der før tida er inne.
Jeg skriver om dette i ved kjøkkenbordet i søndagsstillheten- men sola steiker ute. Jeg får litt klump i halsen, fordi- jeg- har- blitt-pensjonist-? I alle fall fordi det oppleves som veldig viktig.
Det er noe igjen når den første blomstring er over.
Jeg skulle ønske jeg hadde snakka enda mer med foreldrene mine mens de ennå levde. Deres visdom, livserfaring... Alle gamle mennesker har noe som er unikt og verdt å undres over! Og det finnes en skjønnhet i det slitte, det visne, det som er fullmodent og vel så det. Når livet selv har forsynt seg, så og si... En kjerne av noe som ikke er der før tida er inne.
Jeg skriver om dette i ved kjøkkenbordet i søndagsstillheten- men sola steiker ute. Jeg får litt klump i halsen, fordi- jeg- har- blitt-pensjonist-? I alle fall fordi det oppleves som veldig viktig.
Når vi ser ting i et nytt lys, vil vi se nye ting. F eks å se et bilde i alle valører fra svart til hvitt. Det er slik jeg tenker om å skape. Alle slags livserfaringer kan brukes, de er ekte og levd. Og trenger ofte tid for å bli materiale for noe nytt.
Sommerfeiring! Ordet blir brukt blant mange andre ord for å beskrive LIF, Little Island festival her på Sikinos.
Pål og jeg står ikke i en etablert sammenheng med samtidskunst og eksperimentelle digitale utrykksformer . Ikke desto mindre, vi har blitt betrodd et oppdrag og en plass i denne sammenhengen. Pål har over år bygd opp en digital kompetanse, og foto har vært en interesse han har dyrket siden ungdommen. Som billedkunstner er nok én av mine styrker eksperimentering , kreativ nysgjerrighet og formgiving .
Grensene for hva som er kunst, kultur og opplevelse er i bevegelse , og vi ønsker å være midt i denne! Det er fantastisk for oss at våre opplevelser, erfaringer og vår undring kan løftes inn i en ny sammenheng og forhåpentligvis bli til betydning for flere. Vi har selvsagt bearbeida dette godset og laget en form som svarer til festivalens utlysning: "Virtuell virkelighet", der øyas kulturelle identitet settes i et nytt perspektiv.
LIFs ledelse sier at det er unikt og aktuelt det vi presenterer. Enkelt? Noen ganger ligger vel nettopp poenget /kunsten i å tørre å tro på det enkle.
Framtidsrettet er også et ord som brukes. Øyas kultur kan stå i fare for å bli spist opp av "Grønn kapitalisme": Vindturbiner, veier, tradisjonell bebyggelse, planteliv, dyreliv.... Alt henger sammen.
Pål og jeg står ikke i en etablert sammenheng med samtidskunst og eksperimentelle digitale utrykksformer . Ikke desto mindre, vi har blitt betrodd et oppdrag og en plass i denne sammenhengen. Pål har over år bygd opp en digital kompetanse, og foto har vært en interesse han har dyrket siden ungdommen. Som billedkunstner er nok én av mine styrker eksperimentering , kreativ nysgjerrighet og formgiving .
Grensene for hva som er kunst, kultur og opplevelse er i bevegelse , og vi ønsker å være midt i denne! Det er fantastisk for oss at våre opplevelser, erfaringer og vår undring kan løftes inn i en ny sammenheng og forhåpentligvis bli til betydning for flere. Vi har selvsagt bearbeida dette godset og laget en form som svarer til festivalens utlysning: "Virtuell virkelighet", der øyas kulturelle identitet settes i et nytt perspektiv.
LIFs ledelse sier at det er unikt og aktuelt det vi presenterer. Enkelt? Noen ganger ligger vel nettopp poenget /kunsten i å tørre å tro på det enkle.
Framtidsrettet er også et ord som brukes. Øyas kultur kan stå i fare for å bli spist opp av "Grønn kapitalisme": Vindturbiner, veier, tradisjonell bebyggelse, planteliv, dyreliv.... Alt henger sammen.
I forrige blogginnlegg sa vi noe i korttekst om overskrifta på prosjektet" Arven på Sikinos". Her viser vi noen bilder som kan forklare litt mer konkret. Veinettet på øya er svært begrensa, men fra eldgammel tid er det stier som fortsatt er ganske bra vedlikeholdt. Dere ser også murene som preger øya nesten over alt. Siden den er så kuppert, er det laget platåer for å dyrke på, og også for boplasser.
Kartet tv har kommet opp etter at vi begynte turene våre, man er klar over at stiene er nødvendige for å komme til kapellene. Disse er merket med nr. På turene i år har vi kun møtt to mennesker, -fra Sveits! Lokalbefolkningen rister nok sakte på hodet når de forstår at vi er ute og går i varmen. Vi vet om 2 personer som systematisk har hatt som mål å besøke alle kapellene .
Er vi tidlig ute, kan vi møte på en mann med esel, ærendet er å frakte vann til tomater, vinranker, esel og muldyr. Ikke ofte å se dyr, men de er der-esel, muldyr og en sjelden gang en hest.
Pål tar bilder med dette 360 graders kamera . Det har linser på begge sider. Vi tenner lys, siden det er en tradisjon som hører disse kapellene til. Noen steder er det spor av folk eller samlinger som har vært her nylig, på sommeren er det ikke uvanlig. (Helst til steder det ikke er så langt å gå). Kapellene er i privat eie, men vigslet, slik vi forstår det.
Under et eksempel på foto fra kapell, her var vi i dag. https://theta360.com/s/eEoClHoKrdeZNT5v8PFshLJVg?utm_source=app_thetam15_android&utm_medium=referra I kapellene og i landskapet kan man være både jordfestet og himmelvendt. |